Fra engelskleksa til Rusty Pig Brewery
Historien om Rusty Pig Brewery begynner egentlig lenge før jeg brygget mitt første øl.
Vi må tilbake til 1992 eller 1993. Mutter og jeg satt ved kjøkkenbordet og gjorde engelsklekser. Vi snakket om engelske ord som uttales likt, men skrives forskjellig og betyr helt forskjellige ting.
Hart og heart var blant eksemplene.
Hjort og hjerte.
På et eller annet vis havnet vi innom White Hart Lane. Jeg var ikke spesielt fotballinteressert da, og er det heller ikke i dag, men det fungerte som eksempel.
Mutter fortalte om engelske pubnavn, og at mange av dem hadde navn etter dyr.
Golden Cock ble nevnt.
Og Rusty Pig.
Jeg aner ikke hvorfor akkurat det navnet festet seg så godt, men der og da bestemte jeg meg for én ting:
Hvis jeg noen gang skulle åpne en pub, skulle den hete Rusty Pig.
Det ble ingen pub.
Men nesten 30 år senere trengte jeg ikke finne på noe navn da jeg begynte å brygge øl. Det hadde ligget klart siden engelskleksa ved kjøkkenbordet.
Mutter tar all kred for navnet.
Med god grunn.
Fatter hadde allerede startet
Fatter hadde brygget i rundt ti år da jeg selv begynte. Han var tidlig ute med en BeerBrew 35, i en tid hvor både utstyr og tilgang på råvarer var ganske annerledes enn i dag.
Selv om jeg hadde flyttet hjemmefra, var hjemmebryggingen stadig til stede. Det sto gjærstartere på kjøkkenbenken i barndomshjemmet. Det ble snakket om alfaamylase, betaamylase, mesking og gjæring.
Jeg ble gjerne hentet inn når maltkurven skulle løftes før skylling.
Og ølet måtte selvfølgelig smakes på.
Fatter var ivrig, og det smittet.
Jeg hadde egentlig bare ett problem. Jeg kjenner meg selv ganske godt, og jeg visste at hvis jeg først begynte med dette, kom jeg ikke til å gjøre det halvveis.
Det kom til å TA AV.
Skjærtorsdag 2020
Mitt første brygg ble satt skjærtorsdag 2020.
Utstyret var en BrewZilla 35 som fatter hadde kjøpt etter at BeerBrewen hans tok kvelden.
Han rakk ett brygg på den.
Så tok jeg over.
Det første ølet var et bryggesett fra Ølbrygging.no, en belgisk IPA fra en serie Kjetil Jikiun hadde laget.
Og det var selvfølgelig det beste ølet jeg noen gang hadde smakt.
Den gangen.
Det tok ikke lang tid før det tok av
Det tok ikke lang tid før ferdige oppskrifter sluttet å være nok. Batch nummer tre ble min første egenkomponerte oppskrift.
En NEIPA, selvfølgelig.
Så kom batch nummer fire.
Noen måneder før jeg begynte å brygge hadde Brygg Selv sluppet et bryggesett basert på Dark Horizon. Innen jeg selv var i gang, var settet borte. Det syntes jeg var ganske frustrerende.
Et normalt menneske kunne kanskje ha funnet et annet bryggesett.
Jeg begynte i stedet å lese meg opp på Russian Imperial Stout, fant bryggeguiden til Dark Horizon og satte sammen min egen oppskrift.
Resultatet ble en RIS på rundt 20 prosent. Den ble splittet i to og lagret på fat i omtrent ett år. Den ene delen fikk vanilje og bourboneik. Den andre fikk kaffe og kakaonibs.
Jeg har fortsatt noen flasker igjen.
De er for lengst over toppen, men jeg klarer tydeligvis ikke å kvitte meg med dem.
Batch nummer fem ble barleywine.
Egen oppskrift, selvfølgelig.
august 2022 brygget jeg batch nummer 100. På litt over to år hadde jeg rukket å prøve meg gjennom en god del av det ølverdenen hadde å by på.
Og det var egentlig akkurat det jeg ville.
Jeg ville prøve ALT.
Menneskene, ikke medaljene
Fatter skulle jo også ha øl, så vi var flere som kunne hjelpe til med å smake oss gjennom galskapen.
Men etter hvert skjedde det noe viktigere enn at jeg lærte å lage bedre øl.
Jeg traff mennesker.
I starten var de bryggekompiser. Etter hvert sluttet jeg å tenke på dem som det.
De ble bare venner.
VENNER.
Jeg har aldri vært spesielt opptatt av konkurranser og medaljer, men jeg deltar gjerne når konkurranser er en del av miljøet, moroa og det å skape litt liv rundt hjemmebryggingen.
Venner som Ølbikkja, Drøye Bakker Mikrobrygg og Den Gylne Humle har arrangert ting jeg gjerne stiller opp på.
Den Gylne Humle vant jeg faktisk en gang også.
Så helt håpløst kan det vel ikke være.
Men for meg er det ikke medaljene som betyr noe.
Det er menneskene som sender en melding. De som ringer hvis de ikke har hørt fra deg på en stund. De som spør hvordan det går.
Og de som plutselig sender:
«Dette er det jeg har. Hva kan jeg brygge av det?»
Da er det utrolig moro å sette sammen en oppskrift med noen, og senere få beskjed om at resultatet faktisk ble bra.
Det er mye mer verdt for meg enn et diplom på veggen.
Fortsatt altfor nysgjerrig
Som brygger er jeg fortsatt fryktelig nysgjerrig.
Og nerdete.
Veldig nerdete.
Jeg liker øl som gir meg noe å jobbe med. Gjerne oppskrifter og prosjekter hvor selve bryggedagen bare er starten, og hvor mye av arbeidet skjer under gjæring, modning eller lagring.
NEIPA er fortsatt en glede å jobbe med. Selve bryggingen er nesten litt kjedelig, men når gjæringen sitter og humlen leverer akkurat det man håpet på, er det verdt hele jobben.
Stout og barleywine er nok stilene jeg bruker mest tid på å grave meg ned i.
Mitt første ordentlige fatlagringsprosjekt, Tranquility, ble en viktig opplevelse. Det åpnet en helt ny del av hobbyen.
I dag står det seks eikefat med forskjellige godsaker på.
Det sier vel sitt.
Jeg er også en ganske merkelig blanding av utålmodig og tålmodig.
Alt skal helst skje på en gang.
Samtidig har jeg øl liggende som er over 1800 dager gammelt.
Jeg liker å eksperimentere og er ofte ganske dårlig til å bry meg om stilregler. Men samtidig har jeg stor respekt for tradisjon. Brygger jeg klassisk tysk eller engelsk øl, liker jeg ofte at det faktisk smaker og føles som det skal.
Det er sikkert selvmotsigende.
Det får være greit.
Fra hjemmebrygger til bryggesett
Noe av det største som har skjedd på denne reisen, kom på en litt merkelig måte.
Jeg startet hjemmebryggingen med et bryggesett fra Ølbrygging.no.
Noen år senere var det plutselig en oppskrift jeg hadde vært med på å utvikle som skulle bli bryggesett hos dem.
Rusty Pig Hoppy Amber.
At en så stor kommersiell aktør ville selge et bryggesett med en oppskrift jeg hadde vært med på å utvikle, og med logoen til Rusty Pig på pakken, er fortsatt ganske vanskelig å ta inn.
I dag selges Hoppy Amber ikke bare i Norge. Den er tilgjengelig både som allgrainsett og fresh wort kit i Sverige, og fresh wort-versjonen selges også gjennom KegLand EU.
Å se navnet og logoen til Rusty Pig på produkter som selges utenfor Norge, er ganske uvirkelig.
Det er stort.
Ikke fordi jeg plutselig tror jeg er en fremragende hjemmebrygger.
Det er jeg ikke.
Jeg er en tulling på noen og førti som liker å leke og forske, og som har hatt ganske mye flaks underveis.
Men akkurat den er jeg stolt av.
Adventskalenderen
Minst like stolt er jeg av fellesskapet vi har klart å bygge.
Et av prosjektene som betyr aller mest for meg, er adventskalenderen jeg står bak.
Det har blitt en egen nettside og en egen app med 24 luker som åpnes én etter én gjennom desember. Bak hver luke ligger informasjon om en brygger og et brygg, sammen med lenker og annet godt.
Mellom 25 og 30 hjemmebryggere er med og deler øl med hverandre gjennom adventstiden.
Det er mye organisering.
Mange flasker.
Mye logistikk.
Og jeg elsker det.
For meg oppsummerer det egentlig hva hjemmebrygging har blitt.
Det handler selvfølgelig om å lage øl.
Men minst like mye handler det om å dele noe med andre.
Fellowship of the Brew
Et annet prosjekt jeg er veldig glad i, er Fellowship of the Brew. Det er noe helt annet enn adventskalenderen, selv om begge prosjektene egentlig springer ut fra den samme tanken.
Fellesskap.
Utgangspunktet er én delt oppskrift som hjemmebryggere kan brygge samtidig, dele erfaringer rundt og selvfølgelig sette sitt eget lille preg på.
Men oppskriften er ikke den samme hvert år.
Hvert år får en ny hjemmebrygger oppgaven med å lage årets Fellowship øl. På den måten får prosjektet stadig nye uttrykk, nye ideer og litt av personligheten til den som står bak oppskriften.
I år er det Drøye Bakker som har laget oppskriften.
Den er bevisst bygget uten fokus på én bestemt leverandør. Råvarene skal være enkle å finne flere steder, og bryggerne oppfordres til å handle hos sin lokale bryggebutikk.
Terskelen skal være lav. Du skal kunne være helt fersk eller ha brygget i mange år.
Oppskriften og en grundig bryggeveiledning ligger åpent tilgjengelig. Det finnes også ferdige bryggesett for dem som ønsker en enkel vei inn.
Men selve ølet er egentlig bare inngangsbilletten.
De som brygger det kan dele erfaringer, vise fram sin egen versjon og bli en synlig del av fellesskapet sammen med de andre som har vært med.
For meg handler Fellowship of the Brew først og fremst om akkurat det:
Ikke å bygge det perfekte ølet.
Men å bygge noe sammen.
Det er lov å drite seg ut
Noe av det viktigste jeg har lært underveis, er at det ikke alltid går bra.
Det er lov å drite seg ut.
Det er lov å lage dårlig øl.
Det er lov å ikke vite.
Det er lov å spørre om hjelp.
For spør du, får du som regel hjelp.
Godt øl har en ganske fantastisk evne til å samle mennesker som ellers kanskje aldri hadde møttes.
Ulike samfunnslag.
Ulike bakgrunner.
Ulike utdannelser.
Ulike steder.
Plutselig sitter man rundt det samme bordet med hvert sitt glass og har noe å snakke om.
Det synes jeg er utrolig verdifullt.
Tilbake der det begynte
Og så er vi egentlig tilbake der det begynte.
Familien.
Mutter ga meg navnet Rusty Pig ved kjøkkenbordet tidlig på 90 tallet.
Fatter ga meg interessen for bryggingen.
I dag har hjemmebryggingen blitt en bro mellom meg og ham.
Vi kan dra på ølfestival sammen. Vi kan diskutere øl. Eller vi kan bare finne fram en skikkelig god flaske, hjemmebrygget eller ikke, og dele den foran peisen ute på terrassen når det er kaldt om vinteren.
Det trenger egentlig ikke være mer komplisert enn det.
Og hvis noen som vurderer å begynne med hjemmebrygging skulle sitte igjen med noe etter å ha lest dette, håper jeg det er dette:
Du trenger ikke avansert utstyr.
Du trenger ikke kunne alt.
Du trenger ikke starte med en 20 prosent Russian Imperial Stout.
Det siste anbefales faktisk ikke.
Begynn i det små.
Lag øl.
Gjør feil.
Spør om hjelp.
Og viktigst av alt, tør å si hei til menneskene rundt deg.
For du kan godt begynne med hjemmebrygging fordi du har lyst til å lage godt øl.
Men hvis du er heldig, sitter du noen år senere igjen med noe som er mye mer verdifullt.
Selv i voksen alder kan man få nye, skikkelig gode venner.
Og hvis du kjenner deg selv og vet at du aldri gjør noe halvveis?
Da bør du kanskje være litt forsiktig.
Det kan ta av.
